skip to main |
skip to sidebar
Vel, så var vi tilbake fra Kola-halvøya i Russland. Det har vært lange og slitsomme, men lærrerike og artige dager. Trangt om plass i buss og hus og telt og på hotell, og folk absolutt over alt. En uke. Tettpakka program hver eneste dag. Holdt vi ut?
Første møte med verstfamilien i Murmansk var uhyre spennende, og nesten litt skummelt. Både jeg og Kristine kan vel kort og greit si at vi var vettaskremte da vi var de to siste ut av bussen. Kan de engelsk? Skal vi bo hos gamle eller unge folk? Hyggelige? Sjenerte eller utadvendte?
Dama vi så blei presentert for var i midten av 20-åra og prata omtrent flytende engelsk. Senere fikk vi vite at hun hadde jobba som servitrise i USA en periode.
Så ble vi og bagasjen stua inn i ei drosje, og kjørt til et vrimmel av boligblokker et lite stykke ovenfor sentrum av Murmansk.
Vi fikk nesten bakoversveis da vi kom inn i leiligheta og oppdaga fire kjente guttefjes i entreen. Da ble det plutselig ikke så ille å være fremmed likevel. Og da kveldsmaten viste seg å bestå i ganske allminnelig, GOD pasta, salat og kylling (Med russisk vri, så klart!) - da var kvelden fullkommen.
Mer kommer.
Bilder: Russlandstur
Raipas Loonies Sykedagsmafia offentliggjør herved sin grunnleggelse. Jeg tror hele internatet mitt har vært sykt på rundgang siden skolestart. Og de siste ukene har vi ligget nede for telling med det ene eller det andre alle som én. I disse svineinfluensatider er det vel ikke rart man så smått begynner å se smånisser - eller i dette tilfellet - griser rundt hvert hjørne?
Til alle dere som kjenner meg og forhåpentligvis leser bloggen min, tro det eller ei - jeg skippa skolekoret. Én ting er at jeg har vært syk i to uker og har missa ut på hver eneste øvelse siden den første, men salmesang er altså heller ikke helt min greie. For ikke å snakke om hvilken nedtur det er å gå fra et "profesjonelt" skolekor til et fullstendig undervisningsfritt ett. Men det sa jeg ikke høyt.
Dét var en digresjon. Jeg skulle primært klage på det faktum at jeg kanskje sitter med Svineri Light Version og skal på studietur til Russland om fem dager. (Tirsdag i neste uke, det blir fem dager, ikke sant?) Hyggelig skal det effen meg bli å sitte på en støvete buss i nesten to døgn, potte, snørre tett med hodepine og hele pakka. Hvis jeg ikke blir bedre snart så kan jeg nesten ikke vente...
Nå ble noen sikkert litt nysgjerrige, men jeg forteller ingenting om turopplegget før jeg er vel hjemme igjen, tror jeg. Vi skal ut og bli kjent med det russiske samfunn via egenobservasjon. Det blir så spennende at jeg nesten ikke tør å være spent engang!
Ellers har jeg lært min hund nummer to, Ednu, kommandoen "gå bak" på under en time. Det er jo heller ingen vanskelig kommando, i forhold til sitt og dekk. "Gee" (høyre) og "Haw" (venstre) kan hun også rimelig godt til tross for at hun er bare ett år gammel, så hun har unektelig potensiale som lederund. ("Sitt" har hun forresten nesten lært seg, bare på tre økter spredt over to måneder...) Vidunderhund!
Videre har vår alles kjære Tunheim lagt seg flat med influensa han og, og da stippen Sandra Marie gjorde det samme ble treninga av hundene overlatt til klassen. Så nesten hele HK har stått på pinne de to siste dagene for å få snøregått med noenogtredve hunder, samt gjort litt småtteri rundtom i hundegården. (Personlig må jeg bare innrømme at jeg har gjort heller lite, med unntak av en treningstur med Ednu her om dagen.)
Nå har vi fått pensumet vårt utdelt: Boka "Hundekjøring - fra tur til Iditarod." En av få bøker som er skrevet om hundekjøring her til lands. Superinnteressant lesestoff.
