lørdag 19. desember 2009

Englene våre knivstukket!?

Fordømte reinsamer! Okay, det dreier seg bare om én enkelt mann, ikke reindrifta og samene generelt. Kunne for den saks skyld vært en sauebonde.
Men! Om en er aldri så mye reineier gir det en aldeles meg ikke rett til å stikke kniven i hunder bare fordi de naturlig nok viser interesse for reinen! Og når folk da automatisk trekker den konklusjonen at disse hundene
gikk til angrep på reinen, og at det dreier seg om mannevonde, illsinte utysker som like gjerne kan gå til angrep på mennesker, da blir jeg så sint og lei meg at jeg kunne flydd rett i synet på vemsomhelst. Det er meg en stor utfordring å holde innlegget fritt for store mengder av ufine ramser... (!)
Jeg er i det hele tatt for sint til å kunne fortelle om det som skjedde, så jeg gir dere noen linker i stedet.

Hele greia er nemlig omtalt flere steder:

http://www.nordlys.no/nyheter/article4766743.ece
http://www.altaposten.no/lokalt/nyheter/article319159.ece
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=580993
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.6915222
"Hva om de hadde spist meg også, de sultne ulvene" !!!!!
Anmelder hverandre

torsdag 26. november 2009

Russlandstur!

Vel, så var vi tilbake fra Kola-halvøya i Russland. Det har vært lange og slitsomme, men lærrerike og artige dager. Trangt om plass i buss og hus og telt og på hotell, og folk absolutt over alt. En uke. Tettpakka program hver eneste dag. Holdt vi ut?

Første møte med verstfamilien i Murmansk var uhyre spennende, og nesten litt skummelt. Både jeg og Kristine kan vel kort og greit si at vi var vettaskremte da vi var de to siste ut av bussen. Kan de engelsk? Skal vi bo hos gamle eller unge folk? Hyggelige? Sjenerte eller utadvendte?
Dama vi så blei presentert for var i midten av 20-åra og prata omtrent flytende engelsk. Senere fikk vi vite at hun hadde jobba som servitrise i USA en periode.
Så ble vi og bagasjen stua inn i ei drosje, og kjørt til et vrimmel av boligblokker et lite stykke ovenfor sentrum av Murmansk.
Vi fikk nesten bakoversveis da vi kom inn i leiligheta og oppdaga fire kjente guttefjes i entreen. Da ble det plutselig ikke så ille å være fremmed likevel. Og da kveldsmaten viste seg å bestå i ganske allminnelig, GOD pasta, salat og kylling (Med russisk vri, så klart!) - da var kvelden fullkommen.

Mer kommer.

Bilder: Russlandstur

lørdag 14. november 2009

Therese blir!

En av mine bofeller, Therese, har lenge vurdert å slutte på Øytun fordi faren har vært syk. Men i dag bestemte hun seg endelig for å bli! I tillegg har hun fått tilbud om å bytte fra jakt og fiske til HK, til stor begeistring for oss alle!
The Raipas Loonies hadde allerede planlagt avskjedsfest da vi fikk denne lykkelige nyheten, så i stedet ble det kjempefeiring, med taco og brownies og super stemning. Anne og Marta tok også turen innom for å ta del i gledesrusen.

Å ja, og så må det bare nevnes: En celeber gjest entret scenen på Øytun i dag; Robin Colwell, pianist fra England holdt en fantasisk pianokonsert med kjent klassisk musikk for oss. Bare den halvannen timen gjorde meg nesten ekstatisk! For å si det sånn merkes det godt at jeg ikke har vært på konsert på en stund... Plutselig forsto jeg nok en gang hvorfor jeg ble musiker, og jeg forelska meg i musikken atter igjen.


Olav i feststemning.

Raipas løfter taket!

Hoppsann!

Galehuset Raipas i samlet tropp.

Sylvis hjemmelagde brownies.



They would never have let her go!



Jørgen og Olav måler krefter.


Mikkel i "Party Position!"

Dopa eller...?

Therese er fornøyd med festen sin.

Øøh...

"C is for cookie..."










Though love...

Håkon vil ikke ha Jørgen likevel, og ikke Therese heller...

...så hvem får ham?

Men også der var han uønska.


fredag 13. november 2009

Baconsnufs og Russlandstur

Raipas Loonies Sykedagsmafia offentliggjør herved sin grunnleggelse. Jeg tror hele internatet mitt har vært sykt på rundgang siden skolestart. Og de siste ukene har vi ligget nede for telling med det ene eller det andre alle som én. I disse svineinfluensatider er det vel ikke rart man så smått begynner å se smånisser - eller i dette tilfellet - griser rundt hvert hjørne?

Til alle dere som kjenner meg og forhåpentligvis leser bloggen min, tro det eller ei - jeg skippa skolekoret. Én ting er at jeg har vært syk i to uker og har missa ut på hver eneste øvelse siden den første, men salmesang er altså heller ikke helt min greie. For ikke å snakke om hvilken nedtur det er å gå fra et "profesjonelt" skolekor til et fullstendig undervisningsfritt ett. Men det sa jeg ikke høyt.

Dét var en digresjon. Jeg skulle primært klage på det faktum at jeg kanskje sitter med Svineri Light Version og skal på studietur til Russland om fem dager. (Tirsdag i neste uke, det blir fem dager, ikke sant?) Hyggelig skal det effen meg bli å sitte på en støvete buss i nesten to døgn, potte, snørre tett med hodepine og hele pakka. Hvis jeg ikke blir bedre snart så kan jeg nesten ikke vente...
Nå ble noen sikkert litt nysgjerrige, men jeg forteller ingenting om turopplegget før jeg er vel hjemme igjen, tror jeg. Vi skal ut og bli kjent med det russiske samfunn via egenobservasjon. Det blir så spennende at jeg nesten ikke tør å være spent engang!

Ellers har jeg lært min hund nummer to, Ednu, kommandoen "gå bak" på under en time. Det er jo heller ingen vanskelig kommando, i forhold til sitt og dekk. "Gee" (høyre) og "Haw" (venstre) kan hun også rimelig godt til tross for at hun er bare ett år gammel, så hun har unektelig potensiale som lederund. ("Sitt" har hun forresten nesten lært seg, bare på tre økter spredt over to måneder...) Vidunderhund!
Videre har vår alles kjære Tunheim lagt seg flat med influensa han og, og da stippen Sandra Marie gjorde det samme ble treninga av hundene overlatt til klassen. Så nesten hele HK har stått på pinne de to siste dagene for å få snøregått med noenogtredve hunder, samt gjort litt småtteri rundtom i hundegården. (Personlig må jeg bare innrømme at jeg har gjort heller lite, med unntak av en treningstur med Ednu her om dagen.)
Nå har vi fått pensumet vårt utdelt: Boka "Hundekjøring - fra tur til Iditarod." En av få bøker som er skrevet om hundekjøring her til lands. Superinnteressant lesestoff.

fredag 23. oktober 2009

Førerkortsøknad for nordlendinger

Alt man kommer over.


Etternavn:
(_) Hansen
(_) Olsen

Fornavn: (Kryss av i riktig boks)
(_) Arnt-Hugo
(_) Arnt-Roger
(_) Arnt
(_) Stein-Roger
(_) Roy-Bjarne
(_) Roy
(_) Roy- Tormod
(_) Roy- Helge
(_) Tommy
(_) Tommy Andre
(_) Jim-Torry
(_) Jim-Arnt
(_) Sølvi
(_) Gørill
(_) Gudleif

Alder: ____ vintre

Kjønn: ____ M _____ K _____ Vet ikke

Fødested:
(_) Sjark
(_) Fjøs
(_) Stabbur
(_) Traktor
(_) Kornåker
(_) Tråler
(_) Vet ikke

Stilling:
(_) Arbeidsledig (_) Arbeidsledig
(_) på tiltak (_) Attføring/trygd

Samboer/kones navn: __________________________

Forhold til samboer/kone:
(_) Søster
(_) Bror
(_) Tante
(_) Onkel
(_) Kusine
(_) Mor
(_) Far
(_) Sønn
(_) Datter
(_) Kjæledyr

Inntekt siste ligningsår:
(_) 0-19999 (_) 20000-39999
(_) Bare svart - kan ikke oppgis

Antall barn i ditt hus: ___

Antallet som mulig er dine: ___

Mors navn: _______________________Fars navn: _______________________
(Hvis usikker, hopp over punktet)

Utdannelse: 0 ? 1 ? 2
(Sett ring rundt den høyeste karakteren du fikk)

Har du
(_) stjålet eller (_) leid bobilen din?
(Kryss av i riktig boks)

Antall kjøretøy du selv eier: ___

Antallet kjøretøy du kan kjøre: ___

Antallet traktorer: ___
Antallet sjarker: ___

Hvor mange hagler har du: ___

Hvor oppbevarer du dem:
(_) Traktoren
(_) Soverommet
(_) Stabburet
(_) Kjøkkenet
(_) Redskapskjulet

Når ble Amazonen BMW?en Granadaen din førstegangsregistrert:

195_Hvilken motor har du satt i den?
(_) 5,7 Chevy - 370 HK
(_) 8,3 Chevy med 20x innsprøytning direkte i twinturboen ?m/1250

HKHvor mange terninger er du i besittelse av?
(_) 10-19
(_) 20-99
(_) Kan ikke telle så langt

Hvor mange ekstralys har du på bilen (_) el. traktoren (_) din:
(_) 6-9
(_) 10-19
(_) 20-29

Hvor kraftig lyser ekstralysene på Amazonen BMW?en el.Granadaen din opp veien?
(_) 250 meter
(_) 2 kilometer
(_) Brukes under høstjakta - lyser bl.a. opp fjellsida.

Har du egen høygaffel-holder?
(_) Ja (_) Nei Hvis nei, vennligst forklar:____________________

Aviser/blader du abonnerer på:
(_) Bondenytt
(_) Villmarksliv
(_) Nationen
(_) Bruktbilforum
(_) Jakt og fiske
(_) Fjøsrøkteren
(_) Sau og Geit
(_) Fiskerinytt
(_) Nei, Nei og atter nei til EU

Antall ganger du har sett en UFO: ___

Antall ganger du har sett Elvis: ___

Antall ganger du har sett Elvis i en UFO: ___

Hvor ofte vasker du deg:
(_) Ukentlig
(_) Månedlig
(_) Forstår ikke spørsmålet

Tannfarge:
(_) Gul
(_) Brun-gul
(_) Brun
(_) Svart
(_) Tannløs

Hvilken snus bruker du:
(_) General snus
(_) General posesnus

Hvor ofte har du kjørt ulovlig med traktoren til bygdedans?
(_) 10-49 ganger
(_) 50-1500 ganger
(_) Ingen ganger såvidt jeg husker

Hvor mange liter sprit kan HB-apparatet ditt produsere per uke?
(_) 50 liter
(_) 100 liter
(_) Avhengig av potensielle sukkerleveranser

Til slutt: Forklar kort hva du tror følgende uttrykk betyr:
"Motgående kjøreretning": _________________________

lørdag 17. oktober 2009

Ut på tur, aldri sur - alene!

De siste dagene før høstferien var det mye oppstyr rundt en aldri så liten begivenhet: Solotur. Mange av klassene hadde solotur før ferien, og opplevelsene og erfaringene var visst av forskjellig slag. De fleste kom helskinnet og smilende fra det, mens noen trivdes litt mindre alene med naturen.

Nå er ferien over, i dag er det torsdag, og fra tirsdag til i dag var turen endelig kommet til hundekjøring. Tirsdags formiddag bar det som så ofte før avgårde med buss mot Garajokka og Nallovarri.

Første natta lå klassen samlet og spredt for alle vinder. Hver og en ble vi sendt oppover Austre Garrajokklia for å finne oss et passende sted til leirplass. Så var det bare å sette i gang med å bygge gapahuk og samle ved. Når så var gjort skulle det spise middag hver for seg.
Senere på kvelde samlet vi oss nede ved Irenes leirplass for bålkos og pannekaker (Herved omdøpt til "Panneklumper").

Dagen etter fikk vi utdelt koordinater som vi skulle orientere oss fram til. Innenfor det utdelte området skulle vi lage leirplass og overnatte, for så å finne veien hjem til Øytun på egenhånd dagen derpå igjen. Fordelen for oss var jo at vi selvfølgelig hadde med oss hundene våre, så helt alene var vi jo ikke. Man kan jo kalles bortskjemt, men bikkja skal også tas vare på. Så rein ferie er det aldeles ikke, og hunden kommer alltid først.

Flesteparten av oss kom hjem med livet og humøret i behold, og det er nok ikke fritt for at vi pakker litt ekstra utstyr og går på tur aleine flere ganger.


Kongo.


Lunsjpause.


Heidi og Janus klar for alenetur!


Gneis tar lunsj.


Klausegutt.


Thira.


Leir nr. 1.


Middagsbål.


Kl. 05.56.


Leir nr. 2.


onsdag 7. oktober 2009

Høstferie og tur på Skoddevarre

Det normale folk gjør i høstferien er som regel å reise hjem en tur, koble helt av foran TV'n eller sove lenge. Nå skal dere høre hva tre av de som tilbringer ferien på Øytun har gjort de siste dagene:

Mandag 5. oktober våkna jeg til knallvær klokka tolv på formiddagen. I ett øyeblikk av inspirasjon klarte jeg å gire meg sjøl helt opp på situasjonen: Ferie, knallvær og en drøss med hunder som trenger mosjon. Muligheter?
Kvelden i forveien hadde nemlig jeg og Ane H. diskutert hvorvidt det kunne være aktuelt med en overnattingstur på Skoddevarrefjellet. Værmeldinga ble sjekka, og vi ble enige om at det ble litt stress å gå på tur uten bedre planlegging.
Så her står vi da på vaskerommet, en
sein mandagsmorra, begge to, og Sylvi utbryter: "Skal vi gå på tur i dag!"
Joda, Ane var med på det hun. Heidi Marie ble også informert om planene, og vips så hadde vi overnattingstur med hunder på agendaen.

Avreisetidspunkt ble satt til 16.00. Så var et bare å sette i gang med klesvask, matpakkesmøring og pakking. Halv fem var vi borte i hundegården. Utstyr som sager, øks og gryter var vi nok nødt til å stjele (med tillatelse) fra Haralds private lager. Ellers var det hundeutstyr av ymse slag. Og hunder. Heidi Maries Gneis, Anes Tyri og min Klaus var de heldige utvalgte. Og klokka ble fem før vi kom oss avgårde.

Harald ba oss om å være ekstra oppmerksomme på at det kunne være en siste reinflokk der oppe som enda ikke var blitt flytta. Og på vei opp fikk vi faktisk se to små rein i silhuett mot himmelen, i tillegg til en som kom løpende så og si i beina på oss. Så ivrige hunder hadde vi vel ikke på resten av turen!



Furubålet vårt.

Ca. en og en halv time tok det oss å komme godt opp på Skoddevarre, like under Skoddevarretoppen. Da var vi godt og vel langt unna den destinasjonen vi hadde satt oss på kartet. Akkurat der og da var det en nedtur, for det egentlige målet var et vann inne i skogen. Vann og ved. Must nummer én.
Høyt oppe på platået der vi endte opp var det hverken vann eller ved å spore innenfor synsvidde. Men barske HK-jenter som vi er, tok vi bikkjer, øks og sag med oss og gikk på leit nedover mot tregrensa.

Tanken var digert furubål. Og siden furu er en freda tresort må alt som sages ned være dødt. Jo jo, tenkte vi der vi halvt traska, halvt snubla oss nedetter rimdekte berg.

Men lykken sto oss jaggu ta meg bi denne gangen også: Et godt stykke ovenfor den synlige tregrensa, fant vi et digert, enslig furutre liggende vannrett midt oppå en liten bergtopp. "DØDT!" lød det flerstemte ekkoet oppover lia. Fram med sag og øks. Jeg sto med alle tre hundene surra rundt beina mens Heidi Marie og Ane demonterte furua.
Deretter ble Klaus og Gneis festa i ene enden av hver sin kjempegrein som de fikk i oppdrag å trekke opp til leirplassen, mens jeg og Ane bar greiner og kvist. Heidi Marie gav furua en omgang til med saga.
Jeg og Ane fikk hundene på kjetting på hvert sitt tre. Det gikk sin tid før Heidi Marie dukka opp; Ane var på vei for å se etter henne da hun endelig kom. Vi laga oss til bålplass - med soveplass rundt - og fikk henta vann.


Isvann.

Akkurat den aksjonen var et lite kapittel for seg. For det første var vannet bunnfrossent, så vi måtte bruke øks på det. For det andre måtte vi hakke tre hull før vi fant vann som ikke var gjørmete. Det tredje hullet oppsto et lite stykke utpå isen, så pass utpå at jeg satt på isen og hakka. Høyt fjell og mange minusgrader gjør hardt vann. Veldig hardt.
Men vann ble det, om enn med isbiter.

Etter at bålet var fyrt opp og vannet henta, var det tid for kveldsmat til hunder og folk: Fôr, vom, karbonader og potetmos. Og ketchup.
Dermed var det duka for en skikkelig kosekveld i Finnmarkens iskalde verden, med utsikt over hele Alta by og fjord, og enda litt til.


Alta.

Bålkos under fullmånen.

Også disse søte små Oslo-folka jeg har omgitt meg med, da. Ingen av dem hadde sett nordlys før de kom opp hit. Og i går kveld hadde vi enda litt mer hell med oss: Da vi hadde sagt god natt til hundene og krøpet ned i soveposene, fikk vi se ei tynn strime av nordlys svinge seg elegant over Altafjorden. Til glede for oss alle tre.

Toppen av kransekaka var frokosten i morges, som ble inntatt under et lett drev av fint, krystallisert vann. Hele veien ned til Øytun snødde det.
Og da jeg og Ane skulle ut på den daglige turen med valpene hadde det lagt seg et tynt, hvitt teppe på bakken.




Fotos fra Ane Holstad: