Å, for ein strålande morgon!

Da var vi i gang igjen! Lungebetennelsen har reist sin kos og Sylvi har funnet tilbake til Øytun, og lever livets glade dager. De tre ukene jeg har vært hjemme har vært lutter sol, sol og strålende sol, og jaggu meg gjelder det Alta også.
Valpestell var det første på agendaen, og med det storrengjøring av valpegården til Helly-kullet. De er blitt så store!
Heidi og jeg brukte torsdags kveld og fredags formiddag på tur og trening med Qimmiq, Kazan, Siku og Anatsji. Ja, og så hadde vi med oss Sandras lille Patchi i går. Sandra kjøpte Patchi da hun var hjemme nå i påska. Hun er en skikkelig Alaskahusky, med aner hos de fleste hunderaser langt bak på stamtreet.

Torsdag 8/4-10:




Fredag 9/4-10:

Med godt vær kommer arbeidslysta opp i dagen, og man blir fort effektiv. En annen hundekjøringsgreie er nemlig å flette liner til sleden. Sånn så dagen ut:

Hanne med ei bakline og Ane med ei nakkeline

Anatsji slapper av etter masse lek i finværet


Ikke fred å få for den som vil sole seg...


... lille frøken Pathci vil nemlig leke med de store gutta


Siku og Patchi i farta!

Og så finnes det en video her.

Tilbake i hundegården var det litt kloklipping og vanndrikking. Siku og Anatsjis kjære irriterende søsken Rawa og Mequa (Mequa er eineste tispe i et kull på syv) kom seg ut av valpegården, så til slutt fikk alle Helly-valpene prøve seg på å stå på kjetting i hovedgården. Unntatt lille Peito da, favoritten min, som står i eget bur med skada fot. Der kan man snakke om verdens nydeligste øyne, jeg må nesten få tatt et bilde jeg kan legge ut.
Heidi inviterte Elin, Ane H. og meg med på litt bålkos på en barflekk rett borti skauen etterpå, med litt kakao og litt blåbærtoddy og masse,masse godt humør. Det endte med slapskrig og skapelsen av ny internhumor, som er like morsomt hver eneste gang.

Elin er bålsjef - ei stund

Elin, Heidi og Ane

Bålkjele tjyvlånt fra Harald...

Alt får man til med litt samarbeid...

Heidi: - Naturens barn!
Elin: - Okay, det her va jævlig varnt.
Ane: - Der kom'en!
Sylvi: *latterkrampe*


Heidi myrder Elin

Siden vi skal på linjefagstur - langtur på åtte dager - på fredag er det så smått begynt å skje forberedelser. HK sto i dag for blant anna turmatlaging, teltsjekking (mhm), skjæring av nye snøteltplugger og frontfjøler til sledene, vasking og sortering av stormkjøkken, og selvfølgelig - alle primusene må være i orden. Og hvem var vel mest skikka til den oppgaven om ikke mitt skappyromane selv og Kristine?

Kristine finner fram pyromanen i seg

Jeg har den allerede...

Så må man sole seg litt innimellom


Kristine: - Kanskje vi burde gå og finne resten av de primusene snart?
Sylvi: - Bare ti minutter til!

Skjønner, greia er at det er faktisk ganske morsomt å leke med bensin og fyrstikker - under kontrollerte forhold så klart.
*ond latter*
Njaa, kanskje noen hadde savna den garasjen tross alt...
Men tenk at det går an sitte ute og sole seg i april, det har jeg ikke opplevd mange ganger i mitt liv.

Å ja! Marta har bursdag i dag, så seinere i kveld blir det feiring med kaker og brus og folk og strålehumør.
Utspekulert som jeg er tromma jeg sammen et lite tog med folk som troppa opp på døra hos Marta klokka åtte i morres. Eller, planen var klokka åtte, men ettersom vi ikke fant Martas Alexander (som sov, trodde vi) blei vi noe forsinka. Nærmere bestemt ett kvarter forsinka.
Men Marta tok smilandes og fornøyd i mot oss, hun, og fikk den derre menuett-som-smaker-litt-papp-men-som-smaker-jævlig-godt-for-det-om-kjøpesjokoladekaka med telys på, en pose med påskesjokoladefigurer av Ingrid, og hundreklemmers gavekort og en kopp av meg.
Herremann, man blir fort forvirra og glømsk når man skal ta flere dager på en gang. Jeg er liksom den typen som lar tankene kjøre av gårde fleire mil i forveien, og når jeg da endelig kommer etter med skrivinga så har jeg glømt halvparten. Ikke rart jeg ikke har gidda å skrive noe særlig i det siste.
Men nå er det tid for å putte inn litt dilldall på den andre bloggen og, og så skal jeg og Marta fordøye noen episoder med "Wolf's Rain."

Finnmarksløpet 2010 er i gang!

Hei og hå, opp og stå!

Fah, jeg er visst en lat blogger. Faktum er, at nettverkskortet på min egen kjære pc ikke virker som det skal, ergo - Sylvi uten internett. For ikke å snakke om at min egen kjære pc var til reparasjon de tre hele månedene etter jul. Og kom tilbake med ødelagt nettverkskort.

Fascinerende, er det ikke?

Vel, vel, nok unnskyldninger for denne gang.

Siden sist har jeg blant annet søkt på forfatterstudiet i Tromsø til sommeren, noe som gir meg uendelige muligheter når det gjelder boforhold. Dessuten vurderer jeg å kjøpe hund en gang i løpet av dette året, men det er mest en dagdrøm.

Men for tida lever jeg i en liten personlig tragedie. Som sagt, så gikk Finnmarksløpet, Europas største sledehundløp, av stabelen i går, lørdag 13. mars 2010. Og jeg står på sidelinja og ser mine refleksvestkledde hundekjøringsklassekamerater løpe fram og tilbake mens de handler spann etter spann fram til starstreken i Alta sentrum. Jeg ser Irene komme drassende med de fremste hundene i Haralds spann, og Linda bli stående og holde lederhundene til Lars Monsen.

Og grunnen til at jeg står og ser på?

Lungebetennelse.

Jessda.

Om jeg klager?

Ja.

Men jeg har også sikra meg orketerplass foran TV-en ut uka. Utenom det sitter jeg klistra til dataskjermen og følger med på sjekkpunkt-tidene hele veien. Kan opplyse om at Harald Tunheim har ligget i tet nesten heile veien. Heia Harald!

Her er også noen bilder fra starten i går: Starten på Finnmarksløpet 2010

Og årets trekkplaster var Lars Monsen som fikk kronprins Håkon stappa nedi sleden sin ved start:

Så de neste dagene er fulle av spenning. Å ja - la oss heie på Trine Lyrek fra kennelen Northern Lights Husky, som Hund og ekspedisjon-faget fikk besøke tidligere i år: Heia Trine! Og heia Harald!!!

Ut på tur, aldri sur - alene!

De siste dagene før høstferien var det mye oppstyr rundt en aldri så liten begivenhet: Solotur. Mange av klassene hadde solotur før ferien, og opplevelsene og erfaringene var visst av forskjellig slag. De fleste kom helskinnet og smilende fra det, mens noen trivdes litt mindre alene med naturen.

Nå er ferien over, i dag er det torsdag, og fra tirsdag til i dag var turen endelig kommet til hundekjøring. Tirsdags formiddag bar det som så ofte før avgårde med buss mot Garajokka og Nallovarri.

Første natta lå klassen samlet og spredt for alle vinder. Hver og en ble vi sendt oppover Austre Garrajokklia for å finne oss et passende sted til leirplass. Så var det bare å sette i gang med å bygge gapahuk og samle ved. Når så var gjort skulle det spise middag hver for seg.
Senere på kvelde samlet vi oss nede ved Irenes leirplass for bålkos og pannekaker (Herved omdøpt til "Panneklumper").

Dagen etter fikk vi utdelt koordinater som vi skulle orientere oss fram til. Innenfor det utdelte området skulle vi lage leirplass og overnatte, for så å finne veien hjem til Øytun på egenhånd dagen derpå igjen. Fordelen for oss var jo at vi selvfølgelig hadde med oss hundene våre, så helt alene var vi jo ikke. Man kan jo kalles bortskjemt, men bikkja skal også tas vare på. Så rein ferie er det aldeles ikke, og hunden kommer alltid først.

Flesteparten av oss kom hjem med livet og humøret i behold, og det er nok ikke fritt for at vi pakker litt ekstra utstyr og går på tur aleine flere ganger.

Kongo.

Lunsjpause.

Heidi og Janus klar for alenetur!

Gneis tar lunsj.

Klausegutt.


Thira.


Leir nr. 1.


Middagsbål.


Kl. 05.56.


Leir nr. 2.

Luer, elg, klatring og Sykedagsmafia på én

Egentlig hadde jeg tenkt å være litt flinkere til å oppdatere denne bloggen enn det jeg har vært til nå, men det får nå bare være. Jeg får heller prøve å ta med de mest vesentlige tingene, hvis jeg klarer å surre hodet mitt rundt dem.

For å ta det første først, så mottok jeg tre luebestillinger i forrige uke. Noe som var rimelig greit i og med at jeg hadde heller lite annet fornuftig å gjøre mens jeg satt sjuk. Så på tre dage strikka jeg tre luer som både jeg sjøl og mottakerne var veldig begeistra for.
Det begynte ganske enkelt med at vi var en gjeng fra Raipas som skulle til byen med stippebilen. Håkon falt pladask for lua mi, som jeg strikka for noen måneder sida. Og før jeg visste ordet av det hadde Ingrid, Håkon og Therese blitt med meg på garnbutikken for å kjøpe garn. Ikke at jeg klaga. For det første fikk jeg noe å gjøre, for det andre har jeg aldri blitt masa så mye på i hele mitt liv. Oppmerksomhetssyk? Nesjda.

Min lue.

Ingrids lue.

Sykeleiet mitt går på tredje uka nå. Må skjønne jeg så smått begynner å bli irritert. Ikke bare smått heller. Nå står jeg over andre turen på rad. Forrige gang jeg var med på tur måtte jeg som sagt avbryte på grunn av kneet mitt som slo seg vrangt. Etterpå ble jeg forkjølt og satt hjemme ei hel uke, mens de andre var på kanotur. Nå måtte jeg stå over brevandringsturen også fordi lærern mente det var dumt for kneet mitt så kort tid etter. Tungt terreng og sånt, ikke sant. Og jeg min dumme tromboneventil sa meg enig. Så nå sitter jeg her.

Men ellers har det vært ganske begivenhetsrikt rundtom i gården her. På mandag fant Ane B. og Harald en død elgkalv like ved treningsløypa da de var ute med firejuling og sekstenspann. Hele HK var nede og studerte den, og gjett om vi hadde hodebry: Årskalven lå der med blod rennende ut av nese og munn, og vi kunne ikke finne noen synlige skader på den. Ingen brukne bein, ingen merker. Bare dette blodet. Merkelig, hva?

Blivende elghund?

Vi konstaterte at den måtte ha ligget der fra tidlig om morran, for den var fremdeles ganske varm. Harald kasta seg over telefonen for å få tak i lensmann. Herr Lensmann lot være å ta telefonen. Deretter var det Viltnemnda. Han gubben som styrte der i gården var på tur nede i sør-Norge.
Men etter å ha blitt satt over til diverse instanser gjentatte ganger kom han endelig gjennom til kommunen, som litt senere på dagen innvilga oss tillatelse til å ta elgen til eget bruk. Og til hva annet enn hundemat?

Elgen lastes av hengeren.

Så klokka seks bar det avgårde med ATV og henger for å hente kalven opp til slakting. Bakpå hengeren satt omtrent halve HK, pluss Torstein eks-stipp som besøkte oss i forbindelse med brevandringa.

Litt dokumentasjon må til.

Klare?

Ragnhild tar styringa.

Spenninga var skyhøy da vår alles Ragnhild skulle stå for bukspretting og vomming. Ville det gå hull på vommen?
Men uten videre dramatikk spretta Ragnhild opp buken på dyret og fikk ut vommen. Det er ikke farlig når man har sånne erfarne fagfolk i klassen. Hun har gått en del på elgjakt og vært med på prosessen før. Det eneste hun faktisk aldri har gjort sjøl, er vomming. Så go Ragnhild! Lærer Harald ble satt helt på sidelinja for en gangs skyld, noe som var aldeles merkelig å se.

Her kommer vommen!

De ivrige små hjelperne Elin og Sylvi går Ragnhild til hånde.


Interessen er stor!

Det skal nevnes at Elin faktisk fant punktet man skal treffe når beina skal skjæres av. Dermed kunne beina knekkes tvert av uten vansker.
Etterhvert som vi kom i gang med flåinga og fikk av noe av skinnet, fant vi store blodutredelser langs hele venstre del av ryggraden på elgen. Så uansett hva årsaken til skadene var, var det helt klart at den hadde fått seg en skikkelig smell. En av de beste gjetningene er at den har vært i kamp med en større elg som har kasta den på ryggen.

Elghjerte, anyone?

This is some bloody hard work!

Gøy, ja?

Hundene får litt ekstra til kveldsmaten.

Foto: Heidi H. Johansen, Sylvi C. Nilsen

Forleden dag hadde vi sikkerhetskurs i forbindelse med breturen til Seiland. Her er noen bilder:

Harald og Torstein eks-stipp demonstrerer.

Trøtte tøtter.

Michelle i aksjon.

Blide folk i kø!

Kristine og Irene på vei over "breleppa."


Ane B. tar sats.

Kristine i tankemodus.

Heidi Marie vil også klatre!

Små barn, store gleder...

Heidi H. i kjent stil.

Våken, nei?

Ane H. blir bare mer og mer dedikert.

Mens Ragnhild, Ingvild og Elin derimot...

Elin i farta!

Kristine tenker fremdeles.

Hysj, jeg konsentrerer meg!

Spreke folk!

Sandra rydder opp.