Joda, helsa først...

Da har jeg vært på besøk hos frøken Doktor og fått legeerklæring for de neste to ukene fram til påske, så i morra den dag hopper jeg på flyet og suser hjem til familien.
Man får ikke lov å være ute når man har hatt lungebetennelse i en måned og tre uker.

Det var vel egentlig dagens og resten av måndedens begivenhet.
Ja, og så var jeg jo innom bilbioteket i dag og lånte den hersens Twilight. Det er visst på tide å forankre standpunktet sitt litt i forhold til den landeplagen av no' vampyrkliss. Kommer fortsatt ikke over vampyrer som GLITRER. Gah.

Luer, elg, klatring og Sykedagsmafia på én

Egentlig hadde jeg tenkt å være litt flinkere til å oppdatere denne bloggen enn det jeg har vært til nå, men det får nå bare være. Jeg får heller prøve å ta med de mest vesentlige tingene, hvis jeg klarer å surre hodet mitt rundt dem.

For å ta det første først, så mottok jeg tre luebestillinger i forrige uke. Noe som var rimelig greit i og med at jeg hadde heller lite annet fornuftig å gjøre mens jeg satt sjuk. Så på tre dage strikka jeg tre luer som både jeg sjøl og mottakerne var veldig begeistra for.
Det begynte ganske enkelt med at vi var en gjeng fra Raipas som skulle til byen med stippebilen. Håkon falt pladask for lua mi, som jeg strikka for noen måneder sida. Og før jeg visste ordet av det hadde Ingrid, Håkon og Therese blitt med meg på garnbutikken for å kjøpe garn. Ikke at jeg klaga. For det første fikk jeg noe å gjøre, for det andre har jeg aldri blitt masa så mye på i hele mitt liv. Oppmerksomhetssyk? Nesjda.

Min lue.

Ingrids lue.

Sykeleiet mitt går på tredje uka nå. Må skjønne jeg så smått begynner å bli irritert. Ikke bare smått heller. Nå står jeg over andre turen på rad. Forrige gang jeg var med på tur måtte jeg som sagt avbryte på grunn av kneet mitt som slo seg vrangt. Etterpå ble jeg forkjølt og satt hjemme ei hel uke, mens de andre var på kanotur. Nå måtte jeg stå over brevandringsturen også fordi lærern mente det var dumt for kneet mitt så kort tid etter. Tungt terreng og sånt, ikke sant. Og jeg min dumme tromboneventil sa meg enig. Så nå sitter jeg her.

Men ellers har det vært ganske begivenhetsrikt rundtom i gården her. På mandag fant Ane B. og Harald en død elgkalv like ved treningsløypa da de var ute med firejuling og sekstenspann. Hele HK var nede og studerte den, og gjett om vi hadde hodebry: Årskalven lå der med blod rennende ut av nese og munn, og vi kunne ikke finne noen synlige skader på den. Ingen brukne bein, ingen merker. Bare dette blodet. Merkelig, hva?

Blivende elghund?

Vi konstaterte at den måtte ha ligget der fra tidlig om morran, for den var fremdeles ganske varm. Harald kasta seg over telefonen for å få tak i lensmann. Herr Lensmann lot være å ta telefonen. Deretter var det Viltnemnda. Han gubben som styrte der i gården var på tur nede i sør-Norge.
Men etter å ha blitt satt over til diverse instanser gjentatte ganger kom han endelig gjennom til kommunen, som litt senere på dagen innvilga oss tillatelse til å ta elgen til eget bruk. Og til hva annet enn hundemat?

Elgen lastes av hengeren.

Så klokka seks bar det avgårde med ATV og henger for å hente kalven opp til slakting. Bakpå hengeren satt omtrent halve HK, pluss Torstein eks-stipp som besøkte oss i forbindelse med brevandringa.

Litt dokumentasjon må til.

Klare?

Ragnhild tar styringa.

Spenninga var skyhøy da vår alles Ragnhild skulle stå for bukspretting og vomming. Ville det gå hull på vommen?
Men uten videre dramatikk spretta Ragnhild opp buken på dyret og fikk ut vommen. Det er ikke farlig når man har sånne erfarne fagfolk i klassen. Hun har gått en del på elgjakt og vært med på prosessen før. Det eneste hun faktisk aldri har gjort sjøl, er vomming. Så go Ragnhild! Lærer Harald ble satt helt på sidelinja for en gangs skyld, noe som var aldeles merkelig å se.

Her kommer vommen!

De ivrige små hjelperne Elin og Sylvi går Ragnhild til hånde.


Interessen er stor!

Det skal nevnes at Elin faktisk fant punktet man skal treffe når beina skal skjæres av. Dermed kunne beina knekkes tvert av uten vansker.
Etterhvert som vi kom i gang med flåinga og fikk av noe av skinnet, fant vi store blodutredelser langs hele venstre del av ryggraden på elgen. Så uansett hva årsaken til skadene var, var det helt klart at den hadde fått seg en skikkelig smell. En av de beste gjetningene er at den har vært i kamp med en større elg som har kasta den på ryggen.

Elghjerte, anyone?

This is some bloody hard work!

Gøy, ja?

Hundene får litt ekstra til kveldsmaten.

Foto: Heidi H. Johansen, Sylvi C. Nilsen

Forleden dag hadde vi sikkerhetskurs i forbindelse med breturen til Seiland. Her er noen bilder:

Harald og Torstein eks-stipp demonstrerer.

Trøtte tøtter.

Michelle i aksjon.

Blide folk i kø!

Kristine og Irene på vei over "breleppa."


Ane B. tar sats.

Kristine i tankemodus.

Heidi Marie vil også klatre!

Små barn, store gleder...

Heidi H. i kjent stil.

Våken, nei?

Ane H. blir bare mer og mer dedikert.

Mens Ragnhild, Ingvild og Elin derimot...

Elin i farta!

Kristine tenker fremdeles.

Hysj, jeg konsentrerer meg!

Spreke folk!

Sandra rydder opp.

Sykedagsmafiaen på Raipas

Da kan jeg erklære meg frisk igjen. Ikke for det at jeg har vært syk så veldig lenge. Men sykdom er et tidsfordriv jeg helst ikke vil innbefatte meg med på et sted som dette.

I dag er det søndag.

Fredag hadde vi oppstart på et todagers førstehjelpskurs. Vi gikk igjennom sentrale ting som HRL, frost- og brannskader, bandasjering, spjelking, nakke-, hode-, ryggskader, og diverse diverse. Lærerikt og interessant. Skuespillertalenter ble avslørt. Desverre ble del to på lørdag ikke aktuelt for min del.
Dagen forløp seg sånn: God start. Frokost til vanlig tid (07.30), morrasamling klokka åtte, ord for dagen, og en halvtimes pause før undervisninga. Kurset begynte med litt over en times foredrag om førstehjelp. Så langt alt greit.
Men etterhvert som klokka begynte å nærme seg ti, var det et lite ubehag som meldte seg. Dette lille ubehaget utviklet seg sakte men sikkert til en uutholdelig kvalme. Så dermed satt jeg gjennom mesteparten av FH-kurset.
Utover ettermiddagen og kvelden ble kvalmen bedre, før den forsvant helt. Så da tenkte Sylvi: "Okay, frisk igjen." Så senkvelden hadde vi jentefilmkveld på Raipas. Med masse snop. Håh jadda.
Rundt klokka to var det rett opp av senga, ut på do, og med hodet nedi dass. Og der satt jeg da, i noen timer, og hadde det koselig for meg selv. Utpå mårnigen kom jeg meg endelig i seng, og fikk sovet tre-fire timer, før jeg ikke fikk sove lenger klokka åtte.
Lykken i jævelskapen var jo at vi var to syklinger på samme tid. Mikkel fra førsteetasjen var enda sykere enn meg, nemlig. Så vi dannet likesågodt Sykedagsmafiaen på Raipas.
Og gjett om vi var kjappe med rekrutteringa: Rundt tolv-ett kom vår kjære bofelle Ingrid tilbake til internatet med magesmerter. Heldigvis virket det som de gikk over etterhvert.
Lørdagskvelden hadde begivenhetene planlagt for seg, nemlig Elevkveld. Med Ville Vesten som tema. Så hele huset Raipas var til slutt fullt av folk som løp rundt i cowboy-kostymer. Og vi var ikke dårligere enn at vi spilte tilhørende musikk.
Så da resten av huset gikk til kveldsmat, satt nå jeg og strikket på en hals og så en sesong med Scrubs sammen med Mikkel. Etter kveldsmaten kom det imidlertid ramlende en ytterst kvalm Håkon inn ytterdøra. Så vi hadde Scrubs-kveld, vi. Men det virket ikke som om Håkon fikk noe langvarig sykdomstilfelle. Det jeg vet.

Og så må jeg til slutt legge ved noen bilder av "min" kjære Klaus, den nydeligste av de nydelige:


Foto: Heidi H. Johansen