Sylvi på Øytun: september 2009

Vel, det er ikke mye å fortelle om uka som har gått, annet enn at det har blitt brukt til hundegårdsarbeid. Beising av sleder (It's all a matter of beis!), utvidelse av hundegård, maling og reparasjon av hundehus og snekring av sledeskur.

Og på tirsdag fikk jeg beskjed om at jeg hadde oppkjøring på torsdag.

Lang historie kort:

12. august hadde jeg oppkjøring hjemme, og strøk. 15. august flytta jeg oppover hit til Alta.
Min forrige kjørelærer er kompis med en kjørelærer her oppe, og fikk meg overflytta.
Jeg har ikke kjørt siden jeg strøk på oppkjøring. Første kjøretime siden da hadde jeg i går. Hadde seks kjøretimer på én dag, og lærte å bruke speil i rundkjøring, i tillegg til å faktisk planlegge kjøringa. Hadde en kjøretime i dag, hvor jeg fikk beskjed om at jeg kjørte dårligere enn dagen før. Oppkjøring halv ni i dag: Bestått.

Lykkerus!

Så de som eventuelt har prøvd å få tak i meg på telefon i dag, har kommet til opptattsignal.

Gøy å ha kjørt opp i Alta. Fin historie for ettertida. Jeg tror jeg kommer til å fortelle den historien ganske ofte, faktisk.

My preciousssss...

Susanne spanderte sjokoladekake på meg nede i byen i dag. Mektig kake av formidabel kvalitet. Og så kjøpte hun sjokolademedalje til meg . "World Champion 1."

Jessda!

Egentlig hadde jeg tenkt å være litt flinkere til å oppdatere denne bloggen enn det jeg har vært til nå, men det får nå bare være. Jeg får heller prøve å ta med de mest vesentlige tingene, hvis jeg klarer å surre hodet mitt rundt dem.

For å ta det første først, så mottok jeg tre luebestillinger i forrige uke. Noe som var rimelig greit i og med at jeg hadde heller lite annet fornuftig å gjøre mens jeg satt sjuk. Så på tre dage strikka jeg tre luer som både jeg sjøl og mottakerne var veldig begeistra for.
Det begynte ganske enkelt med at vi var en gjeng fra Raipas som skulle til byen med stippebilen. Håkon falt pladask for lua mi, som jeg strikka for noen måneder sida. Og før jeg visste ordet av det hadde Ingrid, Håkon og Therese blitt med meg på garnbutikken for å kjøpe garn. Ikke at jeg klaga. For det første fikk jeg noe å gjøre, for det andre har jeg aldri blitt masa så mye på i hele mitt liv. Oppmerksomhetssyk? Nesjda.

Min lue.

Ingrids lue.

Sykeleiet mitt går på tredje uka nå. Må skjønne jeg så smått begynner å bli irritert. Ikke bare smått heller. Nå står jeg over andre turen på rad. Forrige gang jeg var med på tur måtte jeg som sagt avbryte på grunn av kneet mitt som slo seg vrangt. Etterpå ble jeg forkjølt og satt hjemme ei hel uke, mens de andre var på kanotur. Nå måtte jeg stå over brevandringsturen også fordi lærern mente det var dumt for kneet mitt så kort tid etter. Tungt terreng og sånt, ikke sant. Og jeg min dumme tromboneventil sa meg enig. Så nå sitter jeg her.

Men ellers har det vært ganske begivenhetsrikt rundtom i gården her. På mandag fant Ane B. og Harald en død elgkalv like ved treningsløypa da de var ute med firejuling og sekstenspann. Hele HK var nede og studerte den, og gjett om vi hadde hodebry: Årskalven lå der med blod rennende ut av nese og munn, og vi kunne ikke finne noen synlige skader på den. Ingen brukne bein, ingen merker. Bare dette blodet. Merkelig, hva?

Blivende elghund?

Vi konstaterte at den måtte ha ligget der fra tidlig om morran, for den var fremdeles ganske varm. Harald kasta seg over telefonen for å få tak i lensmann. Herr Lensmann lot være å ta telefonen. Deretter var det Viltnemnda. Han gubben som styrte der i gården var på tur nede i sør-Norge.
Men etter å ha blitt satt over til diverse instanser gjentatte ganger kom han endelig gjennom til kommunen, som litt senere på dagen innvilga oss tillatelse til å ta elgen til eget bruk. Og til hva annet enn hundemat?

Elgen lastes av hengeren.

Så klokka seks bar det avgårde med ATV og henger for å hente kalven opp til slakting. Bakpå hengeren satt omtrent halve HK, pluss Torstein eks-stipp som besøkte oss i forbindelse med brevandringa.

Litt dokumentasjon må til.

Klare?

Ragnhild tar styringa.

Spenninga var skyhøy da vår alles Ragnhild skulle stå for bukspretting og vomming. Ville det gå hull på vommen?
Men uten videre dramatikk spretta Ragnhild opp buken på dyret og fikk ut vommen. Det er ikke farlig når man har sånne erfarne fagfolk i klassen. Hun har gått en del på elgjakt og vært med på prosessen før. Det eneste hun faktisk aldri har gjort sjøl, er vomming. Så go Ragnhild! Lærer Harald ble satt helt på sidelinja for en gangs skyld, noe som var aldeles merkelig å se.

Her kommer vommen!

De ivrige små hjelperne Elin og Sylvi går Ragnhild til hånde.

Interessen er stor!

Det skal nevnes at Elin faktisk fant punktet man skal treffe når beina skal skjæres av. Dermed kunne beina knekkes tvert av uten vansker.
Etterhvert som vi kom i gang med flåinga og fikk av noe av skinnet, fant vi store blodutredelser langs hele venstre del av ryggraden på elgen. Så uansett hva årsaken til skadene var, var det helt klart at den hadde fått seg en skikkelig smell. En av de beste gjetningene er at den har vært i kamp med en større elg som har kasta den på ryggen.