Tredje tur - Tre dager blir til to

Denne gangen var det duket for tre dagers fjellvandring med hundekjøringsklassen. Med god turplanlegging kvelden i forveien og mengder godt humør innabords hadde vi store gode forhåpninger. Alt av både felles og individuelt utstyr pakket og klart, hundene og snøregåingsutstyr på hengeren, og så bar det avgårde oppover mot Gargia fjellstue.
Oppe ved Gargia startet vi hele turen med bål og lunsj. Uten mat og drikke duger helten ikke, ikke sant. I dette tilfellet gjaldt det femten hundekjørere med langtur foran seg.

Ingvild med Tyttes valper Elvedal og Tappeluft.

Etter at magene var fylt og sulten tilfredsstilt fikk vi på oss seler og belter, og satte avgårde innover i skogen. Første utfordring møtte oss etter ikke mer enn fem minutter: Ei rimelig bred elv med en del vannføring, som skulle forseres med hunder og oppakning og det hele. Det gikk ganske greit; på ett punkt i elva måtte vi slippe noen av hundene og la dem gå over på egenhånd, og de fleste skoene ble vel nokså overfylte, men ingen bein var knekt, og det var poenget.

Harald forteller om rotformasjoner.

Den verste delen av turen var den første, nemlig oppstigninga til fjellet. Bratt, ulendt og skog, skog, skog. Her kom en av trekkhundens mer attraktive egenskaper fram. Trekkhunder, ikke sant? Uten Klaus hadde jeg vel sittet opp lia der ennå.

Klaus tar pause.

En liten pust i bakken før neste oppstigning.

Men vi kom oss til slutt ut av skogen og opp på fjellet, og da var alt plutselig dobbelt så gøy, for da så vi mer enn fem meter av gangen.


Vi vandret med freidig mot fra Gargia og over til Altakartet. Mellom fire og fem kilometer gikk vi før vi fant en brukbar leirplass ved et vann. Da var det å rigge hundene på plass med vaier og kjetting, før Harald sendte oss avgårde oppi heia med kart og kompass.

Heidi Marie fungerer som orienteringsinstruktør.

Målet for orienteringsekspedisjonen.

Heidi Marie og jeg var kjappe med å slå oss sammen, og kort fotalt fikk vi en ganske minneverdig tur hva dårlig humor á la lavt blodsukker angår. For å si det sånn så gikk det ikke så fort, for vi hadde mer enn nok med å prøve å holde oss på beina til tross for all latteren. For ikke å snakke om å orientere oss på kartet.

Klaus tar seg en velforjent lur.

Utpå kvelden hadde vi som vanlig bål og middag, med en liten innføring i bruk av primus. Sandra Marie disket opp med turoverraskelse etter middagen - Brimis blåbærdrøm tilberedt på bål. Hun vant mange poeng på kokkekunstene sine.
Resten av kvelden var bålkos, strikking og prating, før vi omsider rullet oss ned i soveposene og sluknet momentant.




Dagen etterpå startet vi med enda en runde orientering, denne gangen gikk jeg med Ane H. Da vi kom tilbake til basecamp fløy vi rett i pakkinga og tok på tur over fjellet mot Peska. Av en eller annen grunn hadde jeg klart å skaffe meg et enormt stivt kne som ble verre og verre ettersom vi gikk.
Omsider nådde vi Peska, med meg bakerst i gruppa. Jeg hadde så vondt til slutt, at da vi skulle klatre opp skiferbruddet, måtte jeg ha hjelp av Ane H. til å bære sekken min.


Og det var enden på visa for min del. Ved Peska skiferbrudd hoppa jeg og Klaus av. I ca. en time satt vi pissregn og venta på kona til Harald, Anne beate, mens resten av klassen fortsatte over Peska mot Skoddevarre.

Hvilken tur. Men gøy likevel.