Ut på tur, aldri sur - alene!

De siste dagene før høstferien var det mye oppstyr rundt en aldri så liten begivenhet: Solotur. Mange av klassene hadde solotur før ferien, og opplevelsene og erfaringene var visst av forskjellig slag. De fleste kom helskinnet og smilende fra det, mens noen trivdes litt mindre alene med naturen.

Nå er ferien over, i dag er det torsdag, og fra tirsdag til i dag var turen endelig kommet til hundekjøring. Tirsdags formiddag bar det som så ofte før avgårde med buss mot Garajokka og Nallovarri.

Første natta lå klassen samlet og spredt for alle vinder. Hver og en ble vi sendt oppover Austre Garrajokklia for å finne oss et passende sted til leirplass. Så var det bare å sette i gang med å bygge gapahuk og samle ved. Når så var gjort skulle det spise middag hver for seg.
Senere på kvelde samlet vi oss nede ved Irenes leirplass for bålkos og pannekaker (Herved omdøpt til "Panneklumper").

Dagen etter fikk vi utdelt koordinater som vi skulle orientere oss fram til. Innenfor det utdelte området skulle vi lage leirplass og overnatte, for så å finne veien hjem til Øytun på egenhånd dagen derpå igjen. Fordelen for oss var jo at vi selvfølgelig hadde med oss hundene våre, så helt alene var vi jo ikke. Man kan jo kalles bortskjemt, men bikkja skal også tas vare på. Så rein ferie er det aldeles ikke, og hunden kommer alltid først.

Flesteparten av oss kom hjem med livet og humøret i behold, og det er nok ikke fritt for at vi pakker litt ekstra utstyr og går på tur aleine flere ganger.

Kongo.

Lunsjpause.

Heidi og Janus klar for alenetur!

Gneis tar lunsj.

Klausegutt.


Thira.


Leir nr. 1.


Middagsbål.


Kl. 05.56.


Leir nr. 2.

Høstferie og tur på Skoddevarre

Det normale folk gjør i høstferien er som regel å reise hjem en tur, koble helt av foran TV'n eller sove lenge. Nå skal dere høre hva tre av de som tilbringer ferien på Øytun har gjort de siste dagene:

Mandag 5. oktober våkna jeg til knallvær klokka tolv på formiddagen. I ett øyeblikk av inspirasjon klarte jeg å gire meg sjøl helt opp på situasjonen: Ferie, knallvær og en drøss med hunder som trenger mosjon. Muligheter?
Kvelden i forveien hadde nemlig jeg og Ane H. diskutert hvorvidt det kunne være aktuelt med en overnattingstur på Skoddevarrefjellet. Værmeldinga ble sjekka, og vi ble enige om at det ble litt stress å gå på tur uten bedre planlegging.
Så her står vi da på vaskerommet, en sein mandagsmorra, begge to, og Sylvi utbryter: "Skal vi gå på tur i dag!"
Joda, Ane var med på det hun. Heidi Marie ble også informert om planene, og vips så hadde vi overnattingstur med hunder på agendaen.

Avreisetidspunkt ble satt til 16.00. Så var et bare å sette i gang med klesvask, matpakkesmøring og pakking. Halv fem var vi borte i hundegården. Utstyr som sager, øks og gryter var vi nok nødt til å stjele (med tillatelse) fra Haralds private lager. Ellers var det hundeutstyr av ymse slag. Og hunder. Heidi Maries Gneis, Anes Tyri og min Klaus var de heldige utvalgte. Og klokka ble fem før vi kom oss avgårde.

Harald ba oss om å være ekstra oppmerksomme på at det kunne være en siste reinflokk der oppe som enda ikke var blitt flytta. Og på vei opp fikk vi faktisk se to små rein i silhuett mot himmelen, i tillegg til en som kom løpende så og si i beina på oss. Så ivrige hunder hadde vi vel ikke på resten av turen!

Furubålet vårt.

Ca. en og en halv time tok det oss å komme godt opp på Skoddevarre, like under Skoddevarretoppen. Da var vi godt og vel langt unna den destinasjonen vi hadde satt oss på kartet. Akkurat der og da var det en nedtur, for det egentlige målet var et vann inne i skogen. Vann og ved. Must nummer én.
Høyt oppe på platået der vi endte opp var det hverken vann eller ved å spore innenfor synsvidde. Men barske HK-jenter som vi er, tok vi bikkjer, øks og sag med oss og gikk på leit nedover mot tregrensa.

Tanken var digert furubål. Og siden furu er en freda tresort må alt som sages ned være dødt. Jo jo, tenkte vi der vi halvt traska, halvt snubla oss nedetter rimdekte berg.

Men lykken sto oss jaggu ta meg bi denne gangen også: Et godt stykke ovenfor den synlige tregrensa, fant vi et digert, enslig furutre liggende vannrett midt oppå en liten bergtopp. "DØDT!" lød det flerstemte ekkoet oppover lia. Fram med sag og øks. Jeg sto med alle tre hundene surra rundt beina mens Heidi Marie og Ane demonterte furua.
Deretter ble Klaus og Gneis festa i ene enden av hver sin kjempegrein som de fikk i oppdrag å trekke opp til leirplassen, mens jeg og Ane bar greiner og kvist. Heidi Marie gav furua en omgang til med saga.
Jeg og Ane fikk hundene på kjetting på hvert sitt tre. Det gikk sin tid før Heidi Marie dukka opp; Ane var på vei for å se etter henne da hun endelig kom. Vi laga oss til bålplass - med soveplass rundt - og fikk henta vann.

Isvann.

Akkurat den aksjonen var et lite kapittel for seg. For det første var vannet bunnfrossent, så vi måtte bruke øks på det. For det andre måtte vi hakke tre hull før vi fant vann som ikke var gjørmete. Det tredje hullet oppsto et lite stykke utpå isen, så pass utpå at jeg satt på isen og hakka. Høyt fjell og mange minusgrader gjør hardt vann. Veldig hardt.
Men vann ble det, om enn med isbiter.

Etter at bålet var fyrt opp og vannet henta, var det tid for kveldsmat til hunder og folk: Fôr, vom, karbonader og potetmos. Og ketchup.
Dermed var det duka for en skikkelig kosekveld i Finnmarkens iskalde verden, med utsikt over hele Alta by og fjord, og enda litt til.

Alta.

Bålkos under fullmånen.

Også disse søte små Oslo-folka jeg har omgitt meg med, da. Ingen av dem hadde sett nordlys før de kom opp hit. Og i går kveld hadde vi enda litt mer hell med oss: Da vi hadde sagt god natt til hundene og krøpet ned i soveposene, fikk vi se ei tynn strime av nordlys svinge seg elegant over Altafjorden. Til glede for oss alle tre.

Toppen av kransekaka var frokosten i morges, som ble inntatt under et lett drev av fint, krystallisert vann. Hele veien ned til Øytun snødde det.
Og da jeg og Ane skulle ut på den daglige turen med valpene hadde det lagt seg et tynt, hvitt teppe på bakken.



Fotos fra Ane Holstad:

Tredje tur - Tre dager blir til to

Denne gangen var det duket for tre dagers fjellvandring med hundekjøringsklassen. Med god turplanlegging kvelden i forveien og mengder godt humør innabords hadde vi store gode forhåpninger. Alt av både felles og individuelt utstyr pakket og klart, hundene og snøregåingsutstyr på hengeren, og så bar det avgårde oppover mot Gargia fjellstue.
Oppe ved Gargia startet vi hele turen med bål og lunsj. Uten mat og drikke duger helten ikke, ikke sant. I dette tilfellet gjaldt det femten hundekjørere med langtur foran seg.

Ingvild med Tyttes valper Elvedal og Tappeluft.

Etter at magene var fylt og sulten tilfredsstilt fikk vi på oss seler og belter, og satte avgårde innover i skogen. Første utfordring møtte oss etter ikke mer enn fem minutter: Ei rimelig bred elv med en del vannføring, som skulle forseres med hunder og oppakning og det hele. Det gikk ganske greit; på ett punkt i elva måtte vi slippe noen av hundene og la dem gå over på egenhånd, og de fleste skoene ble vel nokså overfylte, men ingen bein var knekt, og det var poenget.

Harald forteller om rotformasjoner.

Den verste delen av turen var den første, nemlig oppstigninga til fjellet. Bratt, ulendt og skog, skog, skog. Her kom en av trekkhundens mer attraktive egenskaper fram. Trekkhunder, ikke sant? Uten Klaus hadde jeg vel sittet opp lia der ennå.

Klaus tar pause.

En liten pust i bakken før neste oppstigning.

Men vi kom oss til slutt ut av skogen og opp på fjellet, og da var alt plutselig dobbelt så gøy, for da så vi mer enn fem meter av gangen.


Vi vandret med freidig mot fra Gargia og over til Altakartet. Mellom fire og fem kilometer gikk vi før vi fant en brukbar leirplass ved et vann. Da var det å rigge hundene på plass med vaier og kjetting, før Harald sendte oss avgårde oppi heia med kart og kompass.

Heidi Marie fungerer som orienteringsinstruktør.

Målet for orienteringsekspedisjonen.

Heidi Marie og jeg var kjappe med å slå oss sammen, og kort fotalt fikk vi en ganske minneverdig tur hva dårlig humor á la lavt blodsukker angår. For å si det sånn så gikk det ikke så fort, for vi hadde mer enn nok med å prøve å holde oss på beina til tross for all latteren. For ikke å snakke om å orientere oss på kartet.

Klaus tar seg en velforjent lur.

Utpå kvelden hadde vi som vanlig bål og middag, med en liten innføring i bruk av primus. Sandra Marie disket opp med turoverraskelse etter middagen - Brimis blåbærdrøm tilberedt på bål. Hun vant mange poeng på kokkekunstene sine.
Resten av kvelden var bålkos, strikking og prating, før vi omsider rullet oss ned i soveposene og sluknet momentant.




Dagen etterpå startet vi med enda en runde orientering, denne gangen gikk jeg med Ane H. Da vi kom tilbake til basecamp fløy vi rett i pakkinga og tok på tur over fjellet mot Peska. Av en eller annen grunn hadde jeg klart å skaffe meg et enormt stivt kne som ble verre og verre ettersom vi gikk.
Omsider nådde vi Peska, med meg bakerst i gruppa. Jeg hadde så vondt til slutt, at da vi skulle klatre opp skiferbruddet, måtte jeg ha hjelp av Ane H. til å bære sekken min.


Og det var enden på visa for min del. Ved Peska skiferbrudd hoppa jeg og Klaus av. I ca. en time satt vi pissregn og venta på kona til Harald, Anne beate, mens resten av klassen fortsatte over Peska mot Skoddevarre.

Hvilken tur. Men gøy likevel.

En mil med kano på Altaelva

Action er bra for både det ene og det andre, men aller best for daffe og morratrøtte Sylvier, og småirritabelt humør. Hvor mye noen for så vidt rolige stryk nedover langs Altaelva kan kalles action kan jo diskuteres. Men i det minste fikk fiskebollene i overarmene fart på seg!



Normal start på dagen: Frokost 07.30 og morrasamling 08.00. Oppmøte i hundegården 08.45. I dag var min og Irenes første dag med hvalpestell. Vi steller hvalpene til ei tispe ved navn Helly, ganske enkelt etter merket Helly Hansen. Heidi H. var også med i dag. Vi har nemlig det aller nyeste hvalpekullet: To og en halv uke er de, nurkene. Syv små; seks hannhunder og ei tispe.
Heldige som vi er får vi velge navn etterhvert. Kriteriene er at alle søsken må gå under et tema, og det temaet skal ha noe med natur å gjøre. Den beste ideen til nå er gamle indianernavn.

Heidi Marie er en dreven kanokaptein.

Litt slit måtte til, ja.

Men altså, elvepadling.

Rundt klokka elleve-halv tolv lasta vi åtte kanoer på en tilhenger, og tilhengeren på en maxitaxi. Vi kjørte oppover i retning Peska og videre oppover. Ca. ei mil fra Alta River Camping og Øytun lempa vi plastfarkostene ut på vannet. Selvfølgelig måtte vi ha noen prøverunder og innføring i gunnleggende padleteknikk.

Deretter bar det endelig nedover laksestrykene. Heidi Marie var kaptein i første omgang, og etter litt strev og om og men fikk vi teamworken på gli. Det er nemlig ikke så lett å styre en kano som en skulle tro.

Det blir aldri for mye action på meg! (Nesten...)

Liten rastepause langs elva.

Litt tursjokolade er alltid bra.



Heidi H. er som vanlig aldri sur på tur.

Raipasfjellet.

En avslappende dag. I ca. to minutter.


To blide førkjer på tur.

Selvfølgelig klarte jeg og Heidi Marie oss fint helt til vi skulle gå i land ved Alta River Camping. Da klarte vi å komme akkurat litt for langt ned inn mot bredden, sånn at vi kom forbi den lille åpninga som var der. I stedet havna vi midt oppå en ganske lang stein akkura så langt fra land at vi ikke nådde inn, og der ble vi stående. Så til slutt tok jeg mot til meg og redda oss druknende bikkjekjørere inn på land. Skoene mine fikk bada seg.

Men egentlig var jeg nok glad til for å ha fått en unnskyldning til å bli litt ekstra våt. Så det så.