Høstferie og tur på Skoddevarre

Det normale folk gjør i høstferien er som regel å reise hjem en tur, koble helt av foran TV'n eller sove lenge. Nå skal dere høre hva tre av de som tilbringer ferien på Øytun har gjort de siste dagene:

Mandag 5. oktober våkna jeg til knallvær klokka tolv på formiddagen. I ett øyeblikk av inspirasjon klarte jeg å gire meg sjøl helt opp på situasjonen: Ferie, knallvær og en drøss med hunder som trenger mosjon. Muligheter?
Kvelden i forveien hadde nemlig jeg og Ane H. diskutert hvorvidt det kunne være aktuelt med en overnattingstur på Skoddevarrefjellet. Værmeldinga ble sjekka, og vi ble enige om at det ble litt stress å gå på tur uten bedre planlegging.
Så her står vi da på vaskerommet, en sein mandagsmorra, begge to, og Sylvi utbryter: "Skal vi gå på tur i dag!"
Joda, Ane var med på det hun. Heidi Marie ble også informert om planene, og vips så hadde vi overnattingstur med hunder på agendaen.

Avreisetidspunkt ble satt til 16.00. Så var et bare å sette i gang med klesvask, matpakkesmøring og pakking. Halv fem var vi borte i hundegården. Utstyr som sager, øks og gryter var vi nok nødt til å stjele (med tillatelse) fra Haralds private lager. Ellers var det hundeutstyr av ymse slag. Og hunder. Heidi Maries Gneis, Anes Tyri og min Klaus var de heldige utvalgte. Og klokka ble fem før vi kom oss avgårde.

Harald ba oss om å være ekstra oppmerksomme på at det kunne være en siste reinflokk der oppe som enda ikke var blitt flytta. Og på vei opp fikk vi faktisk se to små rein i silhuett mot himmelen, i tillegg til en som kom løpende så og si i beina på oss. Så ivrige hunder hadde vi vel ikke på resten av turen!

Furubålet vårt.

Ca. en og en halv time tok det oss å komme godt opp på Skoddevarre, like under Skoddevarretoppen. Da var vi godt og vel langt unna den destinasjonen vi hadde satt oss på kartet. Akkurat der og da var det en nedtur, for det egentlige målet var et vann inne i skogen. Vann og ved. Must nummer én.
Høyt oppe på platået der vi endte opp var det hverken vann eller ved å spore innenfor synsvidde. Men barske HK-jenter som vi er, tok vi bikkjer, øks og sag med oss og gikk på leit nedover mot tregrensa.

Tanken var digert furubål. Og siden furu er en freda tresort må alt som sages ned være dødt. Jo jo, tenkte vi der vi halvt traska, halvt snubla oss nedetter rimdekte berg.

Men lykken sto oss jaggu ta meg bi denne gangen også: Et godt stykke ovenfor den synlige tregrensa, fant vi et digert, enslig furutre liggende vannrett midt oppå en liten bergtopp. "DØDT!" lød det flerstemte ekkoet oppover lia. Fram med sag og øks. Jeg sto med alle tre hundene surra rundt beina mens Heidi Marie og Ane demonterte furua.
Deretter ble Klaus og Gneis festa i ene enden av hver sin kjempegrein som de fikk i oppdrag å trekke opp til leirplassen, mens jeg og Ane bar greiner og kvist. Heidi Marie gav furua en omgang til med saga.
Jeg og Ane fikk hundene på kjetting på hvert sitt tre. Det gikk sin tid før Heidi Marie dukka opp; Ane var på vei for å se etter henne da hun endelig kom. Vi laga oss til bålplass - med soveplass rundt - og fikk henta vann.

Isvann.

Akkurat den aksjonen var et lite kapittel for seg. For det første var vannet bunnfrossent, så vi måtte bruke øks på det. For det andre måtte vi hakke tre hull før vi fant vann som ikke var gjørmete. Det tredje hullet oppsto et lite stykke utpå isen, så pass utpå at jeg satt på isen og hakka. Høyt fjell og mange minusgrader gjør hardt vann. Veldig hardt.
Men vann ble det, om enn med isbiter.

Etter at bålet var fyrt opp og vannet henta, var det tid for kveldsmat til hunder og folk: Fôr, vom, karbonader og potetmos. Og ketchup.
Dermed var det duka for en skikkelig kosekveld i Finnmarkens iskalde verden, med utsikt over hele Alta by og fjord, og enda litt til.

Alta.

Bålkos under fullmånen.

Også disse søte små Oslo-folka jeg har omgitt meg med, da. Ingen av dem hadde sett nordlys før de kom opp hit. Og i går kveld hadde vi enda litt mer hell med oss: Da vi hadde sagt god natt til hundene og krøpet ned i soveposene, fikk vi se ei tynn strime av nordlys svinge seg elegant over Altafjorden. Til glede for oss alle tre.

Toppen av kransekaka var frokosten i morges, som ble inntatt under et lett drev av fint, krystallisert vann. Hele veien ned til Øytun snødde det.
Og da jeg og Ane skulle ut på den daglige turen med valpene hadde det lagt seg et tynt, hvitt teppe på bakken.



Fotos fra Ane Holstad: