Tro - Felleskap eller indiviualisme?

Sylvi har en ny yndlingsbok nå: "Det går så bra så" av Matt Haig. Originaltittel: "The last family in England." Gjett hva den handler om. Hæ?

Hund? Nei?

Joda.

Men det er ei sykt bra bok. Ved første øyekast kan den virke koselig og søt, men det er hæren fløtte meg ikke noe barnelitteratur. Den er rett og slett genialt skrevet, både språkmessig og innholdsmessig. Så til alle som vil ha en anbefaling: Les den!

Men så til dagens situasjon:

Som den kristne folkehøgskolen Øytun er, vil tro alltid være et sentralt tema. Siden det nå er søndag og høstferie har jeg hatt mange lange timer til rådighet for kvasifilosofien min, og her er noen av tankene jeg har gjort meg.

En tanke som plager meg litt, er hvordan folk som virkelig går opp i religionen sin setter så mye inn på å overbevise andre om at det er "den rette troen." Hvordan religioner som bedyrer kjærlighet til sine neste, kan fordømme alle som ikke hører til den samme troen eller påberope seg monopol på nestekjærlighet, er meg fullstendig ubegripelig.

Tidligere i dag datt jeg innom et tilfeldig blogginnlegg av ei jente som visstnok tilhørte ett eller annet kristent samfunn, som gjorde nettopp dette. Dette er et brannfarlig tema, og jeg håper ingen misforstår meg, men jeg tolerere rett og slett ikke den typen misjonering: "Dette er den eneste rette veien, du har intet valg utenom dette, ellers er du ikke like verdige som oss," osv.

Noe annet er det hvis man stiller åpent og sier at: "Denne religionen funker for meg og flere, kanskje det er en mulighet for at den funker for deg også?" Uten å prakke sin egen mening på andre. Det er noe helt annet enn å dele den (Og da skal jeg skynde meg å si at i andre, mer trivielle sammenhenger, så er jeg kanskje litt for flink til å prakke meg selv på andre for å få dem til å være enige, unnskyld meg for det!).

Klart temaet diskuteres av mennesker verden over, det handler tross alt om selve livsstilen vår! Og uenighet vil det visst alltid være allikevel. Kverulantiske lykketroll, det er det vi er alle sammen. Alle vil vi ha noe noe lurt å si, alle vil vi bli hørt og sett for det vi tror og mener, og alle liker vi å føle oss litt bedre enn "de andre." Mennesker er individualister. Og akkurat her skulle jeg til å komme med en kommentar som jeg ikke tror jeg kan stå for uten å ha tenkt litt mer over den.

Saken er den, at jeg fullstendig respekterer det faktum at folk har en annen tro enn meg, og at de forteller andre om den. Jeg vil bare så gjerne at andre kan ha den samme respekten. Nå er dette ikke det jeg nettopp har svartmalt så grundig, dette er bare en meningsytring om et rimelig brannfarlig tema. Nå synes jeg nå likevel at sunn fornuft er den beste trosretninga. I det minste må man klare å bevare en viss form for positivitet og toleranse overfor omverdenen. Som den lille paganisten jeg er.