En mil med kano på Altaelva

Action er bra for både det ene og det andre, men aller best for daffe og morratrøtte Sylvier, og småirritabelt humør. Hvor mye noen for så vidt rolige stryk nedover langs Altaelva kan kalles action kan jo diskuteres. Men i det minste fikk fiskebollene i overarmene fart på seg!



Normal start på dagen: Frokost 07.30 og morrasamling 08.00. Oppmøte i hundegården 08.45. I dag var min og Irenes første dag med hvalpestell. Vi steller hvalpene til ei tispe ved navn Helly, ganske enkelt etter merket Helly Hansen. Heidi H. var også med i dag. Vi har nemlig det aller nyeste hvalpekullet: To og en halv uke er de, nurkene. Syv små; seks hannhunder og ei tispe.
Heldige som vi er får vi velge navn etterhvert. Kriteriene er at alle søsken må gå under et tema, og det temaet skal ha noe med natur å gjøre. Den beste ideen til nå er gamle indianernavn.

Heidi Marie er en dreven kanokaptein.

Litt slit måtte til, ja.

Men altså, elvepadling.

Rundt klokka elleve-halv tolv lasta vi åtte kanoer på en tilhenger, og tilhengeren på en maxitaxi. Vi kjørte oppover i retning Peska og videre oppover. Ca. ei mil fra Alta River Camping og Øytun lempa vi plastfarkostene ut på vannet. Selvfølgelig måtte vi ha noen prøverunder og innføring i gunnleggende padleteknikk.

Deretter bar det endelig nedover laksestrykene. Heidi Marie var kaptein i første omgang, og etter litt strev og om og men fikk vi teamworken på gli. Det er nemlig ikke så lett å styre en kano som en skulle tro.

Det blir aldri for mye action på meg! (Nesten...)

Liten rastepause langs elva.

Litt tursjokolade er alltid bra.



Heidi H. er som vanlig aldri sur på tur.

Raipasfjellet.

En avslappende dag. I ca. to minutter.


To blide førkjer på tur.

Selvfølgelig klarte jeg og Heidi Marie oss fint helt til vi skulle gå i land ved Alta River Camping. Da klarte vi å komme akkurat litt for langt ned inn mot bredden, sånn at vi kom forbi den lille åpninga som var der. I stedet havna vi midt oppå en ganske lang stein akkura så langt fra land at vi ikke nådde inn, og der ble vi stående. Så til slutt tok jeg mot til meg og redda oss druknende bikkjekjørere inn på land. Skoene mine fikk bada seg.

Men egentlig var jeg nok glad til for å ha fått en unnskyldning til å bli litt ekstra våt. Så det så.